Per Andersen sine venner julebord 2018

Hei! Om du er min venn, Per-Øivin Berg Andersen sin, så kan jeg kanskje arrangere et julebord der du kan være med. Men jeg arrangerer kun ett så det er kun hvis det passer for oss begge at det blir noe. Det blir min julegave til deg fra meg, så du betaler ikke.

Da var det Juletider, og jeg tenkte jeg skulle invitere mine venner til Julebord på Beredt Apeltun om over 10 stk er interesserte. Dette blir et vennelag. Meld interesse, så ringer jeg deg.

Her ser du menyen

Mobiltelefoni – virtuelle operatører

Hei,

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om mobiltelefoni og leverandører. Helt siden det ble bestemt at telemonopolet hos tidligere Televerket, nå børsnoterte Telenor var uheldig fordi prisene da ble kunstig høye i forhold til hva som ville være om det eksisterte konkurranse, har virtuelle operatører eksistert. Det ser ut til at de fleste møter et punkt hvor de blir kjøpt opp av en større leverandør for et visst beløp avhengig av kundemassen.

Den siste jeg var i kontakt med vedrørende muligheter for engasjement var Phonect. Jeg husker tiden hvor Chess vokste seg store og jeg hadde en rolle med å finne kunder mot provisjon. Chess ble kjøpt opp og slått sammen med Telia.

Hvis man vil kan man altså starte et mobilselskap uten å tilby eget mobilnett men dette vet de fleste. Jeg merket i flere sammenhenger hvor jeg ble satt til å forsøke å overbevise kunder først til å benytte Chess, deretter Ventelo,  da på bedriftsmarkedet.

Det er helt klart at de virtuelle operatørene har ført til en prisnedgang på teletjenester. Min telefon i dag benytter Telenor og da gikk jeg inn til en Telenorbutikk og bare kjøpte den. Jeg vet jeg kan bytte leverandør, men da må jeg ha et nytt SIM-kort og jeg vegrer meg for telefonene har endret seg og det er vanskeligere å komme til SIM-kortet. Man må stikke noe inn i et hull. Jeg vet dette fulgte med og jeg kan sikkert bare stikke en synål inn men jeg tenker at dette er noe de virtuelle operatørene skulle hatt selgere til. Noen skulle kommet til meg og hjulpet meg med det og fått provisjon for det.

Jeg har sett på reklame for selskapet One Call på TV og det kunne jo være noe å bytte til dem men jeg aner ikke om de er billigst. Her ligger en kalkulator som jeg fant via telepriser.no.  Denne siden viste den gang jeg var selger for Chess at Chess var det beste valget for absolutt alle jeg prøvde å vise kalkulatoren til. Skal man selge en annen leverandør gjelder det kanskje å regne ut prisene manuelt men det var virkelig en prøvelse å få folk til å bytte leverandører om det kun var en 100-lapp å spare i året. De fleste er negativt innstilte til selgere deriblant meg selv. Det er vanskelig å operere som selger, spesielt når selskapene kommer og går.

Jeg tror jeg bare betaler regningen min hos Telenor og tenker litt mer på dette. Jeg grubler veldig over hva som gjør at jeg ikke bytter men det var veldig enkelt å bare gå inn i en butikk og kjøpe seg en telefon og ringe noen med en gang. Selv om den jeg ringte bare la på med en gang. Jeg er liksom redd jeg bare skal få en enda høyere regning etter et eventuelt bytte…

Barnesikring av Internett

Jeg har tenkt på hvordan man kan gjøre nettet mindre åpent. Det finnes løsninger man kan ta i bruk, blant annet OpenDNS Family Shield. Jeg har ikke testet denne tjenesten men det kan jo du gjøre. Du kan ta kontakt med din nettleverandør for å spørre om de kan sette din DNS (navneserveren som bytter ut www.adresse.noe med en IP-adresse). hos dem til denne eller en annen, eller du kan endre DNS i leseren på hver maskin men da må du også sørge for at brukeren ikke kan installere en ny nettleser, pluss at jeg er litt usikker på oppsett som sikrer at barna ikke bare kan endre det til en annen DNS helt selv. Lenken over er til hvordan man gjør dette i Chrome som jeg bruker. Avhengig av hvilket operativsystem du har kan du gjøre innstillinger for en bruker barnet eller barna bruker slik at de ikke kan installere noe uten at du godkjenner det med et systempassord eller installerer det for dem.

Det er ikke sikkert dette sikrer din maskin godt nok. Finner barna (som nevnt) ut hvordan de kan endre DNS så er de tilbake på den åpne weben. Og det er fullt mulig at de klarer å få tak i fildelingsnettverk, selv om jeg mener disse må installere programvare. Jeg har tenkt litt på «hvitlisting«, spesielt for skoler. Det kunne ha vært en jobb å hvitliste og indeksere manuelt for barne- og ungdomsskoler, for å være så sikker som mulig på at innhold av uønsket art ikke ble gjort tilgjengelig.

Råd om sosiale medier og mobil

Lenge følte jeg at sosiale medier ble et problem for meg. I dag ser jeg en dokumentar på NRK om mobiltelefonen og hvor stor makt den har over oss – hvordan alle sitter med mobil over alt, mens jeg har fått mer kontroll over dette. Av og til leser jeg nyheter, men etter at jeg bestemte meg for å være uten facebook i et halvt år så jeg at da jeg gikk inn igjen fikk ikke sosiale medier igjen den samme makten over meg.

Det snakkes om på TV i dag på denne dokumentaren om at folk er redde for å se ut som einstøinger om de ikke sitter med mobilen. Men jeg har det veldig mye bedre etter at jeg tok grep. Facebook får ikke lenger sende varsler og jeg svarer ikke om det kommer en sjelden snap. Kanskje jeg da føler meg som en einstøing av og til men jeg vil aldri i livet tilbake inn i avhengigheten av å få likerklikk eller motta og sende masse snaps. Og jeg har flere gode venner som har valgt det samme avholdet – noen til og med enda mer enn meg.

Ved å ta tak i egne bruksmønstre kan man komme til å få et bedre forhold til teknologi. Det er nok ikke bare jeg som angrer på bruk av sosiale medier og mobil. Og alle notifikasjonene har blitt omtalt på en blogg jeg leser som noe vi etter hvert kanskje bare ignorerer – om vi ikke er inne på en enorm strekk med bruk av sosiale medier og er overaktive.

Mennesker forteller på dokumentaren jeg har et øye på nå om at om mobilen ikke er i hendene vet de ikke hvor de skal plassere øynene sine. Alt de gjør dokumenteres på Snapchat.

Sosiale medier henvender seg til våre sosiale behov. Det er egentlig ganske greit å få se hva folk lager til middag eller om de er på fjelltur, eller om de klapper et dyr, men det blir til at det styrer oss mer enn vi styrer teknologien.

Ta deg en tur ut uten mobil. Ta livet tilbake. Trekk deg ut av liker-syklusen. Du trenger ikke likerklikk på alt du foretar deg. Det spiller ingen rolle hvor mange venner du har på facebook eller hvor ofte du får snaps fra gjengen eller gjengene dine. Det finnes mennesker over alt.

Noen ganger treffer jeg likesinnede som ikke går med nesen ned i telefonen. Men det er ofte mennesker fra 40 år og oppover. Jeg ber dere på min alder og yngre om å få kontroll. For jeg savner å snakke med dere.

Det ligger i mange sin mentalitet å holde seg til de kjente menneskene og alle de ukjente menneskene som sitter på cafeen, puben eller på benkene i parken blir til risikomomenter.

Min utdanning er informasjonsvitenskap som er et samfunnsvitenskaplig studie som uttaler at de fleste blir IT-konsulenter, men jeg må si at med de fagene som gjør at jeg kan tenke samfunnskritisk så vil min observasjon av hvordan de sosiale mediene påvirker oss isteden for at vi skal påvirke dem være at alt var bedre før de kom.

Sosiale medier har påført oss ekstra sosiale behov. De har ikke egentlig tilført noe. Det merker du veldig godt om du vender deg av med å bruke dem. De har satt høyere krav til hvordan vi definerer oss som vellykkede og hvordan vi opptrer i hverdagen. De har skapt et gap hvor vi skal definere hvem som er våre venner og hvem som ikke er våre venner. Vi var bedre tjent med å huske våre klassekamerater som klassekamerater og ikke som noen vi sender venneforespørsler som blir avviste.

Tidligere generasjoner kunne tenke på disse og beholde dem i minnet som noen barn eller ungdommer de lekte med mens vi i dag er nødt til å ta stilling til relasjoner som da skal ligge definert i Facebook sine databaser. Mens jeg kan tenke tilbake på en jeg har truffet i livet mitt som en positiv relasjon kan den andre parten tenke på meg som fullstendig verdiløs, eller ikke ønske mer kontakt uansett grunn.

En «vennekontrakt» som en relasjon på sett og vis er på Facebook er ikke en mulighet jeg ser på som en positiv mulighet for brukere. Det skaper mye mer fokus på ensidige vennerelasjoner hvor den ene har lyst til å være venner mens den andre ikke har lyst. Jeg er fortsatt bruker men jeg føler at desto mindre fokus Facebook og andre sosiale medier får desto mer sjanse har jeg til å være lykkelig.

Litt i strid med Maslows Behovspyramide vil jeg si at det er – på det trinnet hvor man føler at man hører til. De sosiale mediene har lagt føringer på hvem vi skal snakke med og hvem vi ikke skal snakke med. Det viste seg også etter årevis med bruk at konklusjonen min måtte være at desto mindre individ man fremstår å være desto mer vellykket er man i sosiale medier. Det er en katalog over hvor vellykket man er – ikke et forum for å diskutere. Det er vårt digitale ansikt utad – vi blir søkt opp om vi søker jobb eller skal finne noen å dele leilighet med. Og når det gjelder anerkjennelsesbehovet må man innse at man aldri kan anerkjennes som venn av alle man har hatt i livet sitt.

Mitt råd er kort og konkret: Bruk sosiale medier minst mulig. Om du er redd for å ha et dårlig bilde av deg selv på sosiale medier er det bedre å være så usynlig som mulig. Det beste valget er å begrense deltakelse til det minimale. Livet tar ikke slutt om du slutter å bruke de sosiale mediene, du får snarere bedre kontakt med deg selv. Tenk tilbake – de har ikke eksistert så lenge.

Hvordan begrepene innen IT kan være problematiske – hva er egentlig en tjeneste?

Som IT-konsulent har jeg jobbet med «tjenesteutvikling» og studiene mine var proppfulle av forskjellige bruk av ordet «tjeneste» eller engelsk «service». Senere meldte jeg meg en kort tid på en masterutdanning et annet sted enn der hvor jeg endte opp med å ta mastergrad og jeg havnet i en konflikt med noen medstudenter rundt hva en «tjeneste» var. Jeg har også sett på med interesse fordi en jeg møtte og kjente litt for lenge siden har vært involvert i noe som heter «tjenestedesign».

Men «tjenestedesign» og «tjenesteutvikling» er to helt forskjellige ting. Tjenestedesign ser på tjenester som noe en bruker av et slag interagerer mot. «Tjenesteutvikling» er egentlig semantiske tekniske tjenester. Om du bruker en app på mobilen for å sjekke været kan det være man som bruker tenker på dette som en værtjeneste. Men en tjenesteutvikler vil tenke på det som ligger bak – en semantisk tjeneste som mottar kommandoer og returnerer data.

Sjekker du været i en app for vær vil du kanskje klikke på stedet ditt og langtidsvarsel og du vil få opp en visuell representasjon av langtidsvarselet der hvor du ønsker et langtidsvarsel. Men en teknisk tjeneste benyttes gjerne i bakgrunnen. Denne tjenesten kaller man et API eller et Application Programming Interface. Det er gjerne en server som tar i mot et «kall» som du på et eller annet vis sender en forespørsel til som noe som «gi meg langtidsvarselet for Bergen fra i dag» og som returnerer strukturerte data på en eller annen form semantisk.

Det kan være en ide å utvide begrepet «tjenesteutvikler», som også kalles «back end utvikler» om man søker folk (da får man ikke misforståelsen) som «semantisk tjenesteutvikler» og å fortelle at man utvikler en semantisk tjeneste heller enn å si at man utvikler en tjeneste fra et teknisk perspektiv.

Et eksempel på en semantisk tjeneste for vær kan se slik ut om det er HTTP som er grensesnittet og dataformatet er JSON:

HTTP forespørsel kan se sånn ut: GET http://www.perandersen.no/vaer/langtid/bergen

Svaret som kommer fra den kan være litt pseudokodet og med masse rom for diskusjon avhengig av hva som skal vises til sluttbruker:

{

[{day:»monday», temperature: 16, condition: «sunny», wind: «moderate»},

{day:»tuesday», temperature:18, condition:»partly cloudy», wind:»still»]

…(og så videre)

}

Og så kan man tenke seg at en app som man gjerne også kan kalle en tjeneste men da med en brukersentrisk bruk av begrepet brukte dette til å til å hente inn rett bilde om det er en sky eller en sol og vise temperaturen og eventuelle andre ting til en sluttbruker.

Det er en utfordring for tverrfaglighet at begrepene gjerne i hvert fall for meg gjerne var en selvfølge ut fra at jeg hadde en teknisk bakgrunn mens jeg opplevde gjerne at andre parter jeg møtte hadde en sneverhet fra sin side, i hvert fall den gang jeg havnet i konflikt med noen på dette masterstudiet rundt begrepsbruken av ordet «tjeneste». Det er uansett et problem at man har semantiske tjenester som danner grunnlag for sluttbrukertjenester og derfor er det viktig å spesifisere dette. «Service design» kunne man kanskje ha kalt «end user service design» og «service development» kanskje «semantic service development» men vi må bare leve med at språket går i sine egne veier.

Spill, oppvekst og tverrfaglige muligheter

Jeg har tenkt mye på utdanning i det siste. Jeg tenker tilbake på barne-og ungdomsskole og jeg tenker på meg selv som barn og jeg tenker på barn som vokser opp i dag og hvordan stort sett alle barn har et forhold til spill.

Selv oppdaget jeg datamaskinen som barn, mine foreldre hadde en Apple Macintosh:

Denne prøvde jeg da jeg gikk i barnehagen. Den hadde noen spill som fulgte med. Jeg husker også at jeg laget mapper og gav dem navn og la dokumenter inni dem og sånn lærte jeg meg selve operativsystemet, uten noe kjennskap til det interne. Men mest av alt så jeg på de primitive spillene som alle var i svart hvitt.

Noen av vennene mine i barnehagen og borettslaget jeg bodde i hadde Nintendo. Jeg ønsket meg en til jul men fikk en Sega-variant istedet. Den heter Sega Master System 2 og du kan se under i videoen at dette var en temmelig billig spillmaskin men det var ypperlig leketøy for meg.

Jeg spilte en del på Alex Kidd som fulgte med. Alex kunne bokse og hoppe og gå til venstre og høyre. Han skulle helt sikkert redde en prinsesse men jeg kan ikke huske helt for det kan være det bare var Mario som skulle det. Senere i spilllet kunne han fly minihelikopter husker jeg i hvert fall. Men det var ikke mulig å lagre prosessen så jeg mener jeg begynte på nytt hver gang jeg skulle spille spillet.

Jeg spilte massevis på denne ved siden av å gå på barneskolen. Jeg husker spesielt Vinter OL 1994 på Lillehammer for da fikk jeg en kassett med et spill som var laget til lekene av mine foreldre. Jeg husker jeg spilte skiskyting, hopp og slalom og definitivt noen flere disipliner – alt så veldig primitivt ut i forhold til dagens spill og jeg hadde kun to knapper. Den ene het A og den andre het B i tillegg til piler for å styre retning.

Skiskyteren var litt spennende dynamikk på. Han gikk i sporet ved at jeg holdt en rytme i takt med spillmusikken mellom skytingene. I skytingen skulle jeg treffe blinkene ved å styre et plusstegn inn og trykke A når plusstegnet var over blinken men plusstegnet beveget seg også av seg selv (fordi skiskyteren hadde problemer med pust antagelig) derfor var det utfordrende å treffe. Jeg ble ganske god og vant vel i de fleste eller alle disipliner etter en stund.

På skolen var det noen gamle datamaskiner og vi hadde også en datamaskin i klasserommet. Det er ikke nytt at man satser på «EDB» i grunnskolen. Det er her jeg kommer over på utdanning. IT i skolen har vært mye snakk om i media og jeg snakker av og til med foreldre men jeg kjenner lite til hvordan ståa er. Jeg har fått med meg at på et visst nivå skal barna ha en bærbar maskin men jeg vet ikke hva de bruker dem til.

Jeg husker at det var vanlig at studenter, spesielt på mitt studie, hadde med seg laptop på forelesning og det hendte at jeg så på andres skjermer at man satt og drev med noe helt annet – for eksempel spill. Jeg har tenkt mye på utvikling av spill men spilling i seg selv sees ofte på som noe negativt. Det kan i hvert fall bli for mye og da sliter man med dataspillavhengighet.

Selv får jeg følelsen at jeg ikke får gjort noe om jeg spiller, men jeg ser på det som en sosial aktivitet. Jeg deltar gjerne på spillkvelder men jeg har blitt kritisk til innholdet i spillene. Jeg ser også på kurs i spillutvikling men jeg føler helst at det kunne være en positiv og kanskje nyttig ting for barna å få lov å lage spill.

Hva om barne- og ungdomsskoleelever kunne hatt et slags prosjektarbeid i å lage spill? Det er utrolig mange varianter av spill. Jeg ser på 2d. Spillene jeg spilte i barndommen var 2d. Spillutviklingen har forskjellige aspekter av kunnskap og ferdigheter som må til for å få til et resultat. Jeg tenker på sidescrollere som overkommelige for barn og ungdom. Noen av barna er flinke til å tegne eller ønsker å tegne.

Om barna eller ungdommene skulle lage spill, kunne man ha skrevet et spilldesigndokument i språktimer (litt usikker på om det skulle være engelsktimer eller norsktimer – fordel om det er i engelsktimene for jeg tenker at man trenger et grunnlag av engelsk fordi alle rammeverkene er skrevet på engelsk) man kunne brukt tegning, form og farge (om faget fortsatt eksisterer – det var et ungdomsskolefag jeg hadde) til å lage tegninger man skal bruke i spillet og selve programmeringen (variabler, metoder/funksjoner – avhengig av språk) kunne vært noe å introdusere i matematikk. Lyder og musikk finnes det også et fag for og det er musikkundervisning. Dette ser glimrende ut for ungdomsskolen slik jeg kjenner den.

Deretter kunne man på et vis koordinere at barna fikk laget sine sidescrollere i 2d med den dynamikken og de utfordringene barna ønsket å skape selv – basert på sine spilldokumenter.

  1. Skrive en forklaring av spillet
  2. Designe spillelementer visuelt (tegninger som scannes og bearbeides litt (transparente områder)
  3. Lyder og bakgrunnsmusikk taes opp
  4. Spillet programmeres i et rammeverk som passer (organisatorisk beslutning – kan koste noe).

Dermed har barna muligheten til å skape sin egen historie. Jeg er overbevist om at barn kan lage sidescrollere med hjelp fra voksne. Det kunne jo være et valgfag. Jeg tok moped som valgfag på ungdomsskolen. Det var kjekt det men hva om noen hadde spillutvikling som alternativ? Om da ikke alle skulle få muligheten.

Takk for at du leser mine tanker.

Tips til langtidsledige innen IT

Det er ikke bare jeg som er arbeidsledig. Det er mange kandidater til alle jobbene jeg søker. Mange sier det at er du IT-utdannet skriker markedet etter deg, men jeg vet at det er mange flinke og at det er høye krav. Selv har jeg vært arbeidsledig i 2 år og har sett mange fallgruver som forverret min situasjon. Her er mine råd til et bedre liv om du er langtidsledig og IT-utdannet.

Hold deg aktiv mens du søker

Jeg gjorde lenge tabben at jeg la vekk datamaskinen og ble ganske lat. Jeg begynte å drive med helt andre ting. Trikset om du vil bli i bransjen er å tenke at du har kontortid på dagtid og at du fortsetter å holde deg oppdatert. Det er lurt med et hobbyprosjekt. Jeg tenker også at det er naturlig at motivasjonen får en knekk og at du føler IT er pyton men hos meg gikk dette over etter en tid hvor jeg gikk inn i meg selv. Om motivasjonen forsvinner er det ikke noe skam å bruke tid på andre ting men sett i gang igjen når du er klar. Et hull er et hull og den rette arbeidsgiveren velger deg fordi du er flink. Selv jobber jeg med hobbyprosjekt og det tror jeg vil skaffe meg jobb etter hvert som jeg finner den rette arbeidsgiveren.

Vær strukturert

Jeg har laget en ukeplan hvor blant annet kontortiden er fra 8-17 og har lagt inn mellommåltider. Det var enklere å fungere i jobb med kolleger rundt seg og når kollegene ikke var i nærheten av meg på dagtid lenger falt alt av vaner bort. Jeg skriver også dagbok. Jeg dusjer hver dag selv om jeg ikke skal ut. Det går an å forsøke å sitte på biblioteket men nå for tiden føler jeg at det ikke var noe for meg. Det er ingen som snakker med deg der allikevel så det blir ikke en erstatning til å være på kontor sammen med kollegene og kaffekroken.

Ikke vær hårsår og vær positiv i møte med potensielle arbeidsgivere

Jeg lot lenge intervju etter intervju la seg prege av at jeg hadde fått nei i andre prosesser. Dette tror jeg førte til flere nei. I tillegg har jeg bestemt meg for at jeg uansett hva skal være hyggelig og positiv. Jeg avslutter telefonsamtaler med å si «ha en fin dag» og jeg klager ikke på ting lenger. Det er helt klart at om noen «griller» deg på intervju for å forsøke å få deg til å være utilpass så er det ubehagelig men om de snakker ned en av skolene du har gått på så er det lov å spørre om de i det hele tatt har vært på den skolen og høflig spørre om de da bør uttale seg i det hele tatt muligens. Men ikke la deg irritere. Noensinne.

Vurder å finne kunder selv

Jeg har fått tilbud om å fakturere til kunder i tidsbegrensede oppdrag men har sagt nei til dette, mye fordi jeg er usikker på om jeg får til å fakturere og om det lar seg kombinere med arbeidsavklaringspenger fra NAV. Mulighetene var der og er nå borte for meg men om jeg får en ny mulighet tenker jeg at jeg skal hoppe i det. Eller kanskje et av hobbyprosjektene dine kan selges, men pass da på at du ikke gjør noe som strider mot eventuell stønad fra NAV. Jeg velger å passe på at hobbyprosjektet mitt bare er hobby for nå men det kan være jeg putter reklame på det senere.

Du har lov å si nei om tilbudet ikke passer deg

Noen som intervjuer meg av byråer og rekrutterere forteller meg at «jo lenger jeg er arbeidsledig desto mer usannsynlig er det at du får jobb». Dette tror jeg ikke på. Men du må ikke være for kresen heller for det er sikkert noe i det. Men om du tenker at jobben ikke passer for deg eller produktet er i strid med dine verdier, ikke ta det bare fordi du er desperat etter å få deg en jobb. Kos deg med hobbyprosjektet ditt istedet.

Livet handler om mer enn bare jobb

Husk at det er lov å ha det fint også som arbeidsledig. Om noen påstår noe annet bare skyv det bort. Du har lov til å ha det fint selv om du ikke jobber. Stønaden din er helt rettferdig. Tren og vær sosial. Du har sannsynligvis mer å rutte med enn da du var student og sånn skal det også være. Ikke skam deg for at du er arbeidsledig eller tenk du er mindre verd enn folk som jobber.

Progressive Web App twsmiley.com

Hei lesere!

Jeg har laget en liten web app jeg har kalt Smileyhash som jeg nå skal ta videre til en Progressive Web App. Jeg har allerede en free tier på Amazon  og nå har jeg kjøpt domenet twsmiley.com. Planen er at jeg skal lansere hashtaggen #twsmiley(0-10) istedet for å bruke #smiley(0-10) og at løsningen skal være en hundre prosent fullverdig progressiv web app.

Jeg har funnet en tutorial for å skrive en Progressive Web App med next.js og sitter nå med et lukket git repo jeg har en remote på hos bitbucket. Jeg har en todoliste og satser på å sitte så mye som mulig fremover, selv om energinivået går litt opp og ned.

Flere tanker om blockchain

Kryptovaluta hevder å ha en fordel med at alle er anonyme. Ut fra min forståelse kan man også skape en blockchain kryptovaluta hvor alle transaksjoner er identifiserbare – det vil si at alle som sitter på blockchain informasjon kan ha full oversikt over alle transaksjoner. Dette kunne vært en idé for en statlig valuta.

Jeg har i hvert fall ingen problemer med min økonomi for jeg er lovlydig. Jeg tenker at det gjør ingen ting om banken vet at jeg kjøper meg en is. Vi har også skattemyndigheter vi skal rapportere til som uansett følger med. En kryptovaluta for en stat kan hindre kriminalitet.

Skulle ønske noen hadde noen tanker om dette. Jeg har i hvert fall behovet mitt for å bruke bankkortet mitt til å kjøpe meg en is eller en øl, nettbanken til å betale regninger og om jeg skal gi et beløp til andre så kan jeg jo vippse og det vet jeg fra før at skjer under mitt fulle navn og at banken vet alt om overføringen. Jeg kan angre på enkelte transaksjoner jeg har gjennomført men jeg er ganske sikker på at en blockchain ikke trenger å være anonym.

Mine tanker om Blockchain og valuta

Jeg har aldri kjøpt kryptovaluta. Hadde jeg gjort det for noen år tilbake istedet for å prøve å øke et beløp på den norske børsen, noe som var totalt mislykket, ville jeg vel vært rik i dag, sett at transaksjonen gikk fint i begge retninger eller jeg ikke ble svindlet og det viste seg at jeg aldri hadde hatt hverken BitCoins eller Ethereum eller hva jeg da hadde valgt å sette pengene mine i. Jeg har aldri følt meg trygg på å plassere et stort beløp i kryptovaluta men jeg vet om andre som har gjort det og det gikk helt fint.

Jeg leser i dag en god forklarende artikkel om blockchain, forklart som en distribuert base, og jeg vet at en hver kryptomynt er unik istedet for at det bare er et tall. Dagens banker overfører penger på øyeblikket om overføringen er hos en bank, dagen etter om det er i en annen norsk bank og man har IBAN for overføringer utenlands. Jeg har ikke inngående kjennskap til registrene men regner med at en bankoverføring er en transaksjon som må gjøres opp mot en database hos banken om det er i samme bank, om det er til en annen bank må en melding gå ,jeg tenker at pengene fysisk ikke går men jeg vet ikke egentlig hva som skjer når jeg betaler mine fakturaer.

Det er naturlig å tro at sentrale servere behandler både overføringer internasjonalt og nasjonalt og at det kun sendes et tall. I kryptovaluta er hver «mynt» digital. Vi kunne tenkt oss en NDKR som var låst mot NKR i verdi hvor hver NDKR hadde unik forekomst på et vis og at hver distinkte mynt ble overført med blockchain slik FedCoin ser ut til å kunne bli i statene. Om det ikke bare er falske nyheter. Dessverre tror jeg at om stater hadde innført kryptovaluta så hadde andre digitale valutaer stupt i verdi. Men det sier seg selv at om en hver NDKR er unik og vi ikke foretar overføringer hvor vi kun bruker tall som vi adderer og subtraherer vil prosesseringen bli ekstremt krevende. Allikevel kan det være dette er fremtiden.

Jeg tror egentlig bankene ville kunne ha de samme fortrinn om systemet ble slik kanskje men eksisterende kryptovaluta møter motstand hos bankene.

Men vi hadde vært tjent med en digital valuta som brukte blockchain om det ville bety at overføringer kunne gjøres på øyeblikket tenker jeg. Det er bare så synd at prosesseringen da er så krevende?