Immaturus «Å eie noe(n)» – et fint men dystert teaterstykke

«Å eie noe(n)» er et teaterstykke som teatergruppen Immaturus har satt opp på Kvarteret og jeg valgte å ta turen ned dit i går for å se dette stykket selv om jeg visste det kom til å bli tungt.

Det handler om en mann som heter Simon som er med i en plantegruppe (en gruppe mennesker som driver med botanikk på fritiden) og en dame som heter Ravna som forelsker seg og utvikler et forhold. Simon og Ravna faller for hverandre, men Simon ødelegger for seg selv fordi han vil ha Ravna helt for seg selv. Han forteller henne at faren hans hadde «kustus» på moren og at moren ikke fikk se på andre menn og det var sånn det skulle være. Dette skremmer Ravna og Ravna drømmer mareritt om at de har små barn og at han slår henne. Ravna gjør det slutt og Simon ringer og ringer og legger igjen beskjeder på svareren hennes og publikum får se hvor ubehagelig det er for Ravna at Simon blir eiesyk og ikke ser seg selv. Det er tydelig at Ravna egentlig er glad i Simon men hans destruktive atferd og holdninger ødelegger alt. I begynnelsen får vi se en nedbrutt Simon som henger fast og ønsker å være venn med Ravna og det er tydelig at dette skjer i retrospekt.

Simon skulle egentlig bli botaniker men avslutter sine studier og begynner å jobbe på Rema 1000 mens han deltar i plantegruppen. Plantegruppen er tett koblet og består av flere par. Simon sprer løgner og setter folk opp mot hverandre, alt for å få Ravna vekk fra gruppen for han vil ikke dele henne med noen. Han er sjalu og lager mange paranoide forestillinger om at hun er utro. Det er klart for meg at det er helt umulig for Ravna å ha kontakt med Simon, selv om hun enkelte ganger får lyst til å svare.

Det er et slående teaterverk med mye bra effekter, en stilig scene og skuespillere som ikke har problemer med intimitet i det hele tatt, noe jeg aldri hadde fått til om jeg skulle være skuespiller tror jeg. Det var en fin men samtidig vond opplevelse fordi jeg selv kan kjenne meg igjen i enkelte, men ikke alle aspektene. Han har bare lyst til å ligge i sengen sammen med henne og at alle de andre bare skal forsvinne. Mye av det handler nok om at han strever mens andre ting er holdninger.

Sjalusi oppstår hos både menn og kvinner og jeg har hatt problemer med sjalusi. Simon i teaterstykket er spesielt sjalu på en annen mann i teatergruppen som han tror Ravna har et forhold med men dette er bare fantasi.

Det var dystert for meg å se dette og det føles nokså håpløst å tenke at Simon kanskje aldri noensinne får snakke med Ravna igjen, uansett hvor mye han jobber med å løse sine utfordringer. Jeg har fri fantasi og kan lage en lykkelig oppfølger i hodet hvor Simon går i terapi og endrer seg og at de blir venner igjen men jeg vet ikke hvor sannsynlig jeg klarer å tenke at det er. For hva har de egentlig i utgangspunktet? Det er jo selvfølgelig noe man kan si om alle par og det er litt dårlig gjort å peke på to som er forelsket og si at de ikke har noe til felles.

Men det er i hvert fall tydelig at Simon ødelegger noe som kunne vært veldig annerledes og veldig vakkert. Han snyter både seg selv og Ravna fra å være lykkelige og det virker håpløst når han har et ønske om vennskap men jeg drømmer om at Simon har noe mer å by på selv om han virker tvers gjennom usympatisk og drevet av ønsket om å ha Ravna for seg selv og bare ligge i sengen med henne hele tiden. For i utgangspunktet er det vakkert at de to utvikler følelser for hverandre og selv om intimiteten deres, som så godt er skildret av skuespillerne, var ganske ubehagelig fordi han var så utrolig overkåt på henne, så er det også en naturlig del av kjærlighen. Det er bare så synd at det blir så altoppslukende at det ødelegger hele forholdet.

Teaterstykket anbefales men det er veldig tungt å absorbere.

ul data-relation-list – social networking without a central server

At the time of writing this blog has almost no readers but I keep on blogging and this post is in English as I have an idea I think is timed well, knowing that social networking is established in the population and major companies in social networking are experiencing privacy issues.

Let’s say we all started blogging on our own web site instead of using social networks from commercial partners. I have made a scheme to implement a bidirectional list of relations that can be implemented on any website and it is possible to send and accept or deny relational requests using an API.

I have called the concept ul data-relation-list as it consists of an unordered list in html that is maintained by the webmaster’s server. I wrote about the concept using different terms in a previous post.

The concept is relying on html and the implementation of a standard API to handle requests for adding. If the sites you have in your list of relations implement feeds you can have a view that gives you status updates from all the sites in the list and we can start following each other in a new way not relying on the commercial actors in social networking.

See the readme on GitHub. Feel free to contribute by implementing the concept in various languages.

Webmaster friend protocol

I have been thinking about social networking and without mentioning social networks, I want to make the idea of a bidirectional mutual friendship to apply for webmasters. And anyone can become a webmaster. I think of bloggers.

What if there was a protocol for sending a friendship request to a blog from a different blogger? And how could it look?

I have an idea and I want to call it «webmaster friend protocol». WFP.

The idea is that a website must include its friends in such an unordered list as below in the example:

The example contains one friend.

A friend request is sent to a blog from a different blog on an api in json to a WFP endpoint which is an HTTP API that has three routes: request (POST), response(POST) drop(POST) and list(GET).

Request receives an HTTP post and to send a friend request one can send a json object for instance as such:


{
sender: "http://www.perandersen.no"
rss: "http://www.perandersen.no/feed/"
responseAddress: "http://wpf.perandersen.no"
}

Let’s say I sent this to a service you have installed at the address http://www.yourblog.com/wpf/request

When you were ready, through a front end, you could accept or decline. Let’s say you accepted. Your server would then contact my endpoint which was included in the request as http://wpf.perandersen.no and it could be sent as a JSON POST as such:


{
reply: "accepted",
friendList: http://www.yourblog.com
}

At this point, there should be a link in the unordered list in both directions between our websites and both servers could poll each other in case of cheating. Else drop should be called by one of the parties to drop the friendship.

In this way, your friendlist will be bidirectional, distributed and you can syndicate news from all your friends in a feed as such as made in social networks from commercial parties today. At the same time you are in control of the content and if you want ads the income from the ads will come directly to you and not a commercial third party.

This is a new though in my mind but if I don't drop the idea I will try to implement the WPF concept on my own blog. I might have to find a different name.

Mother of all demos – spennende fremtidsvisjon fra 60-tallet

I dag har jeg sett deler av denne youtubevideoen:

Det er spennende å se applikasjonen som her vises og tenke på hva vi har i dag. Han sitter og planlegger dagen sin og har laget et lite strekkart på hvor han skal og hva han skal de forskjellige stedene.

I dag bruker vi kalender og kart. Noe av grunnen til at det ikke var noe kalendersystem på denne videoen kan ha sammenheng med datidens maskinklokker, for UNIX time startet ikke før 1. Januar 1970.

Hvordan plotter maskinen en sirkel?

Jeg har grublet på spørsmålet med hvordan en sirkel blir formet i et koordinatsystem x y slik skjermen på en digital enhet er. Jeg fant noe som heter midpoint circle algorithm og jeg forstår ikke helt algoritmen men den tar imot et koordinat for senter av sirkelen som skal tegnes og en radius og tegner åtte punkter av gangen helt til sirkelen er komplett.

Når du lager en sirkel i et tegneprogram så vil jo den vises på skjermen med en gang fordi maskinen er så rask men egentlig så tegner den hvert punkt og sånn jeg forstår det så er det denne algoritmen som er i bruk men det kan hende det finnes andre. Selv begynte jeg å tenke på radianer og polarkoordinater og alt mulig for det naturlige ville jo være å finne hvert punkt i sekvens heller enn å tegne 8 steder på en gang. Men denne er ikke avhengig av radianer eller polarkoordinater.

Sjekk ut en sakte demonstrasjon:

(DU MÅ GÅ INN PÅ BLOGGPOSTEN FOR AT KODEN SKAL KJØRE HER)

Tegner sirkel på x=200 y=200 i et 400×400 felt

Radius:

Operasjoner:0

dx:

dy:

decisionOver2

I artikkelen jeg viser til på wikipedia bruker algoritmen i kode bitshift-operator til venstre. En artig ting jeg lærte her er at bitshifting av et heltall med en plassering er det samme som å gange tallet med to. Så det ble lettere å tenke på diameter som radius ganger 2 enn diameter som radius bitshift 1.

Hvis man har et binærtall: 0110 (4) og bitshifter dette til venstre: 1100 så blir det 8. Bitshifter man en gang til har man 11000 og det er det samme som 16 altså en dobling til. Det er litt stilig og egentlig logisk men jeg har aldri visst det før.

Midpoint circle algorithm er først implementert i Assembly for lenge siden og jeg tenker at å bitshifte radius en gang til venstre for å gange den med to sikkert er mer effektivt fordi en multiplisering antakeligvis inkrementerer noen tall så og så mange ganger og derfor er sikkert multiplikasjon en kostbar operasjon men jeg tror at dagens kode vil lese alle heltall ganger to som en heltall<<1 altså bitshifte heltallet en til venstre for jeg vet at det er gjort mye for å optimalisere. Algoritmen bruker kun heltall og et avvikstall bestemmer hvordan man skal justere x og y slik at det blir en sirkel. Noen variabler i koden forstår jeg ikke ut i fra navngivingen men jeg har refaktorert ut bitshiftoperasjonen:

Det er interessant at algoritmen kun bruker heltall altså ingen flyttall og «decisionOver2» er et avvik definert som 1-diameter i begynnelsen men det endrer seg. Det hele handler om å bestemme x og y og antall operasjoner øker med radius og det er helt sikkert et forholdstall men jeg føler det er så mye å tenke på på grunn av at hver iterasjon tegner utover fra fire punkter.

Jeg husker vi problematiserte sirkelen på barneskolen også med en passer og jeg ser at om man endrer dx i utgangspunktet vekk fra 1 vil man få noe annet enn en sirkel. Samme gjelder endringer i dy. Men sirkelen må være ganske rasjonell ut i fra at dx og dy begynner på 1 og senere i koden endres den hver gang den skal endres med 2.

For hver operasjon bestemmer man på bakgrunn av kriteriet «decisionOver2» i koden (definert som et avvik i C versjonen av koden) både om man skal øke y og om man skal minke x. «decisionOver2» endrer seg også hver gang man tar denne beslutningen og det er forbløffende at det skaper en sirkel for jeg klarer ikke vri hodet rundt konseptene. Ganske stilig.

Første innlegg på norsk hvor jeg snakker litt om Facebook fra mitt synspunkt

Jeg har bestemt meg for å bytte språk på domenet mitt til norsk. Da kan jeg kanskje nå et publikum hvor jeg tidligere har blogget i et intet hvor ingen har lest særlig mye for jeg har ikke fått en eneste seriøs kommentar.

Jeg er masterutdannet innen Informasjonsvitenskap fra Universitetet i Bergen. Etter mastergrad var fullført begynte jeg å jobbe i Oslo som IT-konsulent og dette var en fin tid men jeg bestemte meg for å si opp jobben i forbindelse med at jeg var litt lei av stillingen. Jeg er på utkikk etter ny jobb og veldig åpen for hva jeg skal kunne drive med men håper jeg får en jobb som er relevant for utdannelsen.

For den som ikke vet hva en informasjonsviter gjør så kan jeg fortelle at utdanningen har vært mye sentrert rundt programvareutvikling og ikt generelt. Jeg ser etter jobber som programmerer eller utvikler men lurer litt på om jeg kunne passet i en annen jobb. Jeg har for eksempel jobbet mye med brukerstøtte under utdanningen og kontakt med kunder per telefon og epost er noe jeg kunne ha trivdes med.

Tidligere på bloggen har jeg blant annet vist et privat prosjekt basert på en Tvitter-integrasjon uten at dette har skaffet meg noe ny jobb. Det var fint å være uten jobb i begynnelsen men nå føler jeg at jeg har lyst på en hverdag hvor jeg gjør noe som føles nyttig. Jeg tror jeg skal fortsette å skrive og ser for meg mange emner jeg kan blogge om fremover. Det skjer mye og i media omtales mye jeg kan kommentere.

Jeg har tidligere skrevet om «trolling» på engelsk. Selv har jeg vært dårlig på å takle Facebook som et samfunnsfenomen og omtrent sluttet å bruke det. Facebook driver mange konflikter enten det er trolling, trusler eller sjikane som er i senter og sist uke gikk justisminister Sylvi Listhaug av etter at hun hadde postet et bilde og en kommentar som ble oppfattet som krenkende etter terroraksjonen 22. Juli 2011 på Utøya.

Jeg selv har brukt Facebook ganske ukritisk i perioder og har hatt uheldige mønstre. Det var aldri noe fasit på hvordan man skulle bruke sin Facebook-konto og Facebook utviklet seg etter hvert som vi brukte det. I dag bruker jeg det omtrent ikke i det hele tatt og føler ikke noe tilknytning til nettstedet. Jeg har en profil og jeg mener det kun ligger ett bilde der og det er mitt profilbilde.

Fra helt i begynnelsen da jeg ble medlem i 2007 til jeg slettet kontoen min i 2017 har jeg postet utallige statuser jeg angrer på, jeg har dannet avstand til mennesker jeg helst ville vært gode venner med og jeg har brukt funksjonaliteter på helt feil vis. Jeg er ikke alene. Noen av feilene har ført til at Facebook har blitt utbedret med tanke på funksjonalitet men i dag er mitt bruksmønster sånn at om jeg i det hele tatt sjekker facebook så er det sjelden jeg trykker på like eller kommenterer noe for jeg syns det er en utrolig sårbar ting å gjøre.

Jeg ser at mange som fortsatt ivrig deler i sosiale medier har flyttet seg over på Instagram, som også er eid av Facebook. Det er interessant å se gamle kjente fra skoletiden legge ut bilder av seg selv på reise eller på fjellet for jeg husker jo dem godt men det er lenge siden jeg har delt et bilde selv.

Jeg tror sosiale medier har truffet et behov vi mennesker har for å vise vår egen selvrealisering. Jeg tenker selv på at jeg har postet bilder av meg selv sammen med kjendiser eller foran kjente bygninger og ser mange som gjør det samme. Det minner meg på Maslow sin behovspyramide hvor status er noe vi trenger før vi kan oppnå selvrealisering. Jeg har alltid tenkt på at selvrealiseringen er noe som kunne være å bestige et fjell men her har altså bildet og statusen ved å bestige fjellet blitt grunnen til at vi deler. De sosiale mediene appelerer til vårt statusbehov og kvantifiserer veldig i form av at man kan telle hvor mange som liker, hvor mange som følger og så videre.

I likhet med dette kan jeg i min verden hvor jeg har denne bloggen tenke at jeg ikke mottar en eneste seriøs kommentar og derivere min sosiale person ut av dette. Jeg har ikke noe følgerskare men da jeg var i et forhold fikk jeg veldig mye likerklikk basert på poster som handlet om meg og mitt forhold på Facebook. Etter jeg slettet det og begynte på nytt igjen så hadde jeg aldri nok interesse. Jeg syns egentlig tiden med Facebook har vært veldig skremmende og det å leve i en verden hvor man poster noe og så venter på likes har vært sårbart.

Sist bloggpost jeg skrev skrev jeg på engelsk om trolling. Det er utrolig hvor mye personangrep som gjøres på Facebook. Det var ikke før jeg begynte å bruke LinkedIn at jeg fikk mer konkrete synspunkter på bruk av sosiale medier for mange spesialiserer seg på å være rådgivere men mitt råd får være: Gjør så lite som mulig på Facebook. Alle ser alt der inne og det du opplever som vanvittig morsomt klokken 4 om natten er en katastrofe i andres øyne neste dag. Egentlig burde vi ha brydd oss litt mindre om Facebook men jeg tror etter alt som har vært i media hvor det også blir straffesaker av feil bruk at mitt råd syns jeg er ganske godt.

Blogglistenhits

Status of the Smileyhash project after relaunch

After I deleted Smileyhash I had no hobby project to show I felt. I only had some demo work not working and not available online. Therefore it was a great feeling to relaunch the AWS backend and I am looking into improving the site with server side rendering and live updates on the front page from time to time.

I see that there is some noise involved in my hashtag, especially someone is using the hashtag #smiley2 repeatedly and this affects the main site and the general smileyface but the average of all smileys is not an interesting measure of anything so it does not really matter.

I want you to know that you can create a panel of searches. Here is an example showing a panel of two searches.

I have been thinking of more use cases for the Twitter API and there are lots of potentials for developing apps with Twitter features.

Internet abuse and trolling

I will not by writing on this theme attempt to take ownership to my statements as these are thoughts I have adopted through my LinkedIn connections. I am not a founder of these thoughts but want to share some thoughts on «trolling» and how this is something very many are subject of conducting in online discussions.

I find that my language contains a lot of my emotions and this is a pattern in my behaviour that has given me a lot of challenges.

A statement I agree on in online discussions: «Do not write anything about a person you could not say to the person in real life». Being unemployed, a statement on data science and prerequisite knowledge was presented in my LinkedIn feed. A lot of theories were presented as prerequisite knowledge and none of the theories were in my curriculum as information scientist in my degree. Therefore, one could perhaps based on this person’s opinion derive that I am not a data scientist. I am not able to understand low level concepts and I have to accept that meltdown and spectre is too complex for me to fully understand.

I first wrote a comment stating something like «shame on you, if you interviewed me I would want to throw my coffee at you». I realized, through someone else posting about trolling that I had been a troll in some way, although it depends how you define «trolling» as it is a vague new term. At least I reacted to my language and emotional behaviour and the fact that I was so biased. I redefined my comment in to suggesting that every person he interviews has a different curriculum and I stated that education should be a proof that you are able to learn. I also suggested that instead of labelling this as being a prerequisite that he was more willing to find candidates who had not been presented to these theories, hire them and educate them.

I see many discussions on facebook and very many show traces of my pattern of behaving based on emotions. #metoo have been a great example. I have decided to work on being aware of the pattern of «trolling» online. When I feel like characterising a person as a «pig» or otherwise I try to bear in mind that this is not constructive at all. If you have disagreements, both online and in real life, the discussion is much better if you can be constructive and make a point without poor lingual characteristics. Otherwise, in my opinion, it is best to keep silent.

Ever since Facebook arrived I have been making huge mistakes on usage of social media. I believe most people do or have done in the past or feel the same thin line in the participation of the social media world. There is however no reason prior mistakes should prevent anyone from not improving and that also includes me. I will thrive to improve my language online and become one of those examples I find both in social media and for instance in debates on TV. The ones who really gets their thoughts put up front in a debate are the ones who work on not becoming too emotional in their language and don’t fall into the temptation of verbally attacking the other debaters and really have a well thought out reasoning for their opinion.

Using React for more than an intranet SPA application

Single Page Applications can be written in many ways with many frameworks, I have decided to concentrate on reading about React. In many cases, the standard application where an application is mounted in to a point in an almost empty html document is sufficient. I have previously written about the possibility to include a react app only in a part of a web site.

You should know that the standard SPA React app does not work well online, and server side rendering should be applied if you want to plan a web app based on React that is supposed to work online and get indexed by search engines. What you want is html to be served when the page loads – search engines read this and does not care to wait for JavaScript to populate the site.

Single Page Application written in React are popular in the IT industry and many projects I have seen is about creating an application for use internally in an organisation. It is then fine to use the boilerplate «create-react-app» and just write an API for the app. But if you are creating an online experience today you might want to look into server side rendering.

I have been struggling to find a good architecture but yesterday I found efforts online to server side render using PHP. I have seen efforts on node.js before but let’s face it – most web hotels use PHP and I feel that still using PHP perhaps with a framework is most suitable if you want your code to be reused or sold on a broad scale.

I will look into this more carefully by writing some example code if I have time. It turns out there is a PHPJsV8 extension and there are several ways of rendering React directly with PHP. With the extension installed in React-PHP-V8Js and there is also an effort from the Symfony community that seems not to need the extension called ReactRenderer.