Råd om sosiale medier og mobil

Lenge følte jeg at sosiale medier ble et problem for meg. I dag ser jeg en dokumentar på NRK om mobiltelefonen og hvor stor makt den har over oss – hvordan alle sitter med mobil over alt, mens jeg har fått mer kontroll over dette. Av og til leser jeg nyheter, men etter at jeg bestemte meg for å være uten facebook i et halvt år så jeg at da jeg gikk inn igjen fikk ikke sosiale medier igjen den samme makten over meg.

Det snakkes om på TV i dag på denne dokumentaren om at folk er redde for å se ut som einstøinger om de ikke sitter med mobilen. Men jeg har det veldig mye bedre etter at jeg tok grep. Facebook får ikke lenger sende varsler og jeg svarer ikke om det kommer en sjelden snap. Kanskje jeg da føler meg som en einstøing av og til men jeg vil aldri i livet tilbake inn i avhengigheten av å få likerklikk eller motta og sende masse snaps. Og jeg har flere gode venner som har valgt det samme avholdet – noen til og med enda mer enn meg.

Ved å ta tak i egne bruksmønstre kan man komme til å få et bedre forhold til teknologi. Det er nok ikke bare jeg som angrer på bruk av sosiale medier og mobil. Og alle notifikasjonene har blitt omtalt på en blogg jeg leser som noe vi etter hvert kanskje bare ignorerer – om vi ikke er inne på en enorm strekk med bruk av sosiale medier og er overaktive.

Mennesker forteller på dokumentaren jeg har et øye på nå om at om mobilen ikke er i hendene vet de ikke hvor de skal plassere øynene sine. Alt de gjør dokumenteres på Snapchat.

Sosiale medier henvender seg til våre sosiale behov. Det er egentlig ganske greit å få se hva folk lager til middag eller om de er på fjelltur, eller om de klapper et dyr, men det blir til at det styrer oss mer enn vi styrer teknologien.

Ta deg en tur ut uten mobil. Ta livet tilbake. Trekk deg ut av liker-syklusen. Du trenger ikke likerklikk på alt du foretar deg. Det spiller ingen rolle hvor mange venner du har på facebook eller hvor ofte du får snaps fra gjengen eller gjengene dine. Det finnes mennesker over alt.

Noen ganger treffer jeg likesinnede som ikke går med nesen ned i telefonen. Men det er ofte mennesker fra 40 år og oppover. Jeg ber dere på min alder og yngre om å få kontroll. For jeg savner å snakke med dere.

Det ligger i mange sin mentalitet å holde seg til de kjente menneskene og alle de ukjente menneskene som sitter på cafeen, puben eller på benkene i parken blir til risikomomenter.

Min utdanning er informasjonsvitenskap som er et samfunnsvitenskaplig studie som uttaler at de fleste blir IT-konsulenter, men jeg må si at med de fagene som gjør at jeg kan tenke samfunnskritisk så vil min observasjon av hvordan de sosiale mediene påvirker oss isteden for at vi skal påvirke dem være at alt var bedre før de kom.

Sosiale medier har påført oss ekstra sosiale behov. De har ikke egentlig tilført noe. Det merker du veldig godt om du vender deg av med å bruke dem. De har satt høyere krav til hvordan vi definerer oss som vellykkede og hvordan vi opptrer i hverdagen. De har skapt et gap hvor vi skal definere hvem som er våre venner og hvem som ikke er våre venner. Vi var bedre tjent med å huske våre klassekamerater som klassekamerater og ikke som noen vi sender venneforespørsler som blir avviste.

Tidligere generasjoner kunne tenke på disse og beholde dem i minnet som noen barn eller ungdommer de lekte med mens vi i dag er nødt til å ta stilling til relasjoner som da skal ligge definert i Facebook sine databaser. Mens jeg kan tenke tilbake på en jeg har truffet i livet mitt som en positiv relasjon kan den andre parten tenke på meg som fullstendig verdiløs, eller ikke ønske mer kontakt uansett grunn.

En «vennekontrakt» som en relasjon på sett og vis er på Facebook er ikke en mulighet jeg ser på som en positiv mulighet for brukere. Det skaper mye mer fokus på ensidige vennerelasjoner hvor den ene har lyst til å være venner mens den andre ikke har lyst. Jeg er fortsatt bruker men jeg føler at desto mindre fokus Facebook og andre sosiale medier får desto mer sjanse har jeg til å være lykkelig.

Litt i strid med Maslows Behovspyramide vil jeg si at det er – på det trinnet hvor man føler at man hører til. De sosiale mediene har lagt føringer på hvem vi skal snakke med og hvem vi ikke skal snakke med. Det viste seg også etter årevis med bruk at konklusjonen min måtte være at desto mindre individ man fremstår å være desto mer vellykket er man i sosiale medier. Det er en katalog over hvor vellykket man er – ikke et forum for å diskutere. Det er vårt digitale ansikt utad – vi blir søkt opp om vi søker jobb eller skal finne noen å dele leilighet med. Og når det gjelder anerkjennelsesbehovet må man innse at man aldri kan anerkjennes som venn av alle man har hatt i livet sitt.

Mitt råd er kort og konkret: Bruk sosiale medier minst mulig. Om du er redd for å ha et dårlig bilde av deg selv på sosiale medier er det bedre å være så usynlig som mulig. Det beste valget er å begrense deltakelse til det minimale. Livet tar ikke slutt om du slutter å bruke de sosiale mediene, du får snarere bedre kontakt med deg selv. Tenk tilbake – de har ikke eksistert så lenge.