Året har skiftet og millenium bug

Timestamp bug:
klokken 03:14:08 UTC den 19. januar 2038

Mange husker at en del datasystemer hadde problemer ved årtusenskiftet. Dette ble heldigvis løst. Det gjenstår et problem men det er temmelig lett å løse det.

Unix timestamp er et 32 biters binærtall som representerer et klokkeslett i tid etter 1. Januar klokken 1970 ved midnatt. Dette tallet vil være på toppen av skalaen en gang i januar 2038.

Systemer som hadde problemer med år 2000 var systemer som hadde representert årstallene sine med to titallsystem siffer. For eksempel 87 eller 85. Eller 99 som da ble 00 igjen. Det hadde vel noe å si fordi enkelte plasser var man redd for at maskinen skulle overskrive det 16-biters feltet sitt om minnehåndteringen var for primitiv.

For meg var det en grei nyttårsfeiring. Jeg håper mine lesere også har hatt det greit. Mange ble truffet av raketter, spesielt i øynene her lokalt i Bergen kommune på nyttårskvelden og bilder av disse viser at dette må ha vært svært smertefull opplevelse. Heldigvis kan man oppsøke hjelp for dette. Hele øyeeplet kan gå i stykker om man er maksimalt uheldige men jeg mener å tro at som regel går det greit.

Hvor jeg spiste på nyttårskvelden ble det servert kalkun. Mobiltelefonen ble brukt til å sende ut litt nyttårshilsener til flere på listen. I dette året finnes det mange muligheter for å danne nye vennskap, lære mer og kanskje gjøre noe fint sammen med noen du enten ikke har sett på lenge eller noen du ser hver dag. Du kan ringe noen kjente kanskje. Jeg ringte selv kundesenteret hos en bedrift jeg bruker ofte i går og snakket med en som het Trude.

Trenger din bedrift et godt system for telefoni er det massevis av firmaer du kan velge i som kan hjelpe deg med å få til et bra system. Jeg savner litt fasttelefon men i dag har jeg kun en smarttelefon. Jeg har også telefonsvarer men gruer meg hver gang det er en beskjed. Jeg burde kanskje slå den av for det er bare tull egentlig og de aller færreste legger igjen beskjeder. Og den sjeldne gang det kommer en beskjed så forstår jeg ingen ting av beskjeden allikevel. Noe støy, kanskje noe musikk og så er det bare ment godt men jeg blir grådig nervøs av det. Men så ordner det seg når jeg etter hvert får kontakt med den som ringte, som forteller meg at han bare ville vise meg noe fra en konsert han var på – så bruker han ikke Snapchat, Facebook eller Instagram og heller ikke MMS.

En sang jeg ikke fikk hørt i år var denne:

Chris Rea – Driving Home for Christmas, fra 1986. En video fra innsiden av en bil som kjører gjennom vinterlandskap i snøvær.

Den er veldig fin å høre på og jeg har hørt den mange ganger, jeg mener jeg også har hørt den i bilen tidligere men jeg husker ikke når. Jeg har i hvert fall kjørt over vidden i juletider tidligere. I teksten tar sangeren en kikk på en mann som sitter ved siden av ham og han ser akkurat likedan ut, om jeg oversetter det sånn jeg mener det er.

Jeg har kjørt flere ganger over vidden alene i bilen. Da kan man ha på musikk, eller man kan la være. Høre en lydbok er ganske kjekt. Jeg kan ikke huske om jeg har CD spiller i bilen lenger men jeg har Bluetooth. Det er ikke alltid det virker – egentlig var det enklere å bare legge inn en CD men da har man mindre kontroll på hva som spilles. Hele bilen blir full i CDer som slenger over alt om man ikke har det ryddig. Det pleier å virke å bare koble seg til og spille en sang men til min fortvilelse er det ikke hver gang noen kobler til en enhet og prøver å spille en sang at det kommer noe ut av høyttalerne. Det blir vel kluss kanskje når flere prøver å koble seg til.

Når det ikke er musikk i bilen går det an å ta seg en trall istedet. Eller en prat om det er flere i bilen. Jeg har ikke radio heller, men litt sånn podcast, lydbok eller musikk håper jeg å få til. Da er det lurt å lagre det på mobilen så man slipper å bruke telenettet.

Jeg ønsker alle mine lesere et godt 2019. Det er ikke lenge til påske, kanskje du skal gjøre noe artig eller kanskje du skal bare være hjemme og slappe av eller kanskje du skal jobbe i påsken. Så kommer det sommer og det blir helt sikkert en fin høst. Jeg har litt planer men vet ikke om jeg får det til. Jeg har ikke så mye på kalenderen. 17. Mai er Norges nasjonaldag og den pleier å være veldig fin. Mon tro om det blir regn? Kanskje det er sol hvor du er og regn hvor jeg er, eller omvendt. Eller kanskje vi står et sted og ser på hverandre? Jeg mener i hvert fall at jeg skal være her hvor jeg bor og kanskje kle meg fint. Men jeg håper på fint vær for alle over alt!

Per Andersen sine venner julebord 2018

Hei! Om du er min venn, Per-Øivin Berg Andersen sin, så kan jeg kanskje arrangere et julebord der du kan være med. Men jeg arrangerer kun ett så det er kun hvis det passer for oss begge at det blir noe. Det blir min julegave til deg fra meg, så du betaler ikke.

Da var det Juletider, og jeg tenkte jeg skulle invitere mine venner til Julebord på Beredt Apeltun om over 10 stk er interesserte. Dette blir et vennelag. Meld interesse, så ringer jeg deg.

Registrering er nå lukket. Kanskje vi sees neste år?

Her ser du menyen

Tanker i dag fra meg som arbeidsledig

Jeg har vært arbeidsledig i 2 år. Jeg sliter også med at jeg ikke er inspirert og motivert. Jeg står opp sent og legger meg tidlig. Jeg trener ikke. Jeg har treningstøyet klart i gangen og medlemskap på SATS og tilgang til treningsstudio på psykiatrisk sykehus men jeg vegrer meg.

I dag kjenner jeg meg litt mer motivert og ser på Smileyhash at jeg kan gjøre mer. Jeg har lyst til å begynne på nytt igjen mer helhjertet og lage embed av tweets med smiley men det er et stort prosjekt. Og det er ingen som har laget en smileyhash tweet noensinne – alt som kommer inn av andre er støy.

Jeg så meg selv på TV i går og jeg kjenner at jeg er nødt til å komme meg ut av kjærlighetssorgen min. Jeg tenker at det er begrenset hvor mye jeg vil putte på bloggen min om dette men nå har jeg altså blitt vist på TV der jeg er på date og sier jeg «har bagasje» og at det er «godt å gråte litt av og til» og tviholder på at jeg er forelsket. Det var godt å se seg selv utenfra og jeg har lyst til å endre meg.

Det er sant at jeg har veldig sterke følelser for en som ikke ville være kjæresten min og som ikke ville ha kontakt med meg men jeg må slutte å la dette prege meg. Jeg må reise meg. Jeg kan ikke fortsette å sove til langt på dag og jeg kan ikke fortsette å la nederlag gå så sterkt innpå meg. Jeg må skape mine egne suksesser. Fylle dagene med innhold og klargjøre meg på å gå inn igjen i arbeidslivet.

Det ble veldig tydelig nå som legen har gitt meg råd om å trappe delvis opp og lete etter en arbeidsgiver som lar meg gå gradvis i gang at veldig få bedrifter ønsker seg noen som ikke stiller 100% klare. Jeg har hatt mange prosesser med å finne ny arbeidsgiver etter at jeg sluttet i jobben min i Computas AS og noen har jeg sagt nei til mens mange har sagt nei til meg. Jeg har mye solgt meg ned men jeg har også møtt krav jeg ikke har mestret i form av tester hvor jeg ikke har levert tilfredsstillende resultat. Jeg tenker at jeg må ta opp kampen og sitte meg ved PCen hver dag og komme inn igjen i rytmen. Jeg må tenke at jeg har hjemmekontor.

Under studiene satt jeg masse foran maskinen og jobbet med forskjellige oppgaver og egne prosjekter. Dette må jeg komme inn igjen i. Jeg har laget meg et visittkort og har en svær eske av dem. Jeg kan gå på jakt etter en arbeidsgiver men det er en utfordring at jeg ikke kan fakturere noen fordi jeg har arbeidsavklaringspenger. Dette må jeg finne ut mer om. Nå må jeg reise meg og komme inn igjen i en konstruktiv hverdag. Er det ingen som banker på døren må jeg skape mulighetene selv.

Er du arbeidsgiver og leser dette syns jeg du skal ta kontakt med meg. Du finner kontaktskjema i menyen over.

Immaturus «Å eie noe(n)» – et fint men dystert teaterstykke

«Å eie noe(n)» er et teaterstykke som teatergruppen Immaturus har satt opp på Kvarteret og jeg valgte å ta turen ned dit i går for å se dette stykket selv om jeg visste det kom til å bli tungt.

Det handler om en mann som heter Simon som er med i en plantegruppe (en gruppe mennesker som driver med botanikk på fritiden) og en dame som heter Ravna som forelsker seg og utvikler et forhold. Simon og Ravna faller for hverandre, men Simon ødelegger for seg selv fordi han vil ha Ravna helt for seg selv. Han forteller henne at faren hans hadde «kustus» på moren og at moren ikke fikk se på andre menn og det var sånn det skulle være. Dette skremmer Ravna og Ravna drømmer mareritt om at de har små barn og at han slår henne. Ravna gjør det slutt og Simon ringer og ringer og legger igjen beskjeder på svareren hennes og publikum får se hvor ubehagelig det er for Ravna at Simon blir eiesyk og ikke ser seg selv. Det er tydelig at Ravna egentlig er glad i Simon men hans destruktive atferd og holdninger ødelegger alt. I begynnelsen får vi se en nedbrutt Simon som henger fast og ønsker å være venn med Ravna og det er tydelig at dette skjer i retrospekt.

Simon skulle egentlig bli botaniker men avslutter sine studier og begynner å jobbe på Rema 1000 mens han deltar i plantegruppen. Plantegruppen er tett koblet og består av flere par. Simon sprer løgner og setter folk opp mot hverandre, alt for å få Ravna vekk fra gruppen for han vil ikke dele henne med noen. Han er sjalu og lager mange paranoide forestillinger om at hun er utro. Det er klart for meg at det er helt umulig for Ravna å ha kontakt med Simon, selv om hun enkelte ganger får lyst til å svare.

Det er et slående teaterverk med mye bra effekter, en stilig scene og skuespillere som ikke har problemer med intimitet i det hele tatt, noe jeg aldri hadde fått til om jeg skulle være skuespiller tror jeg. Det var en fin men samtidig vond opplevelse fordi jeg selv kan kjenne meg igjen i enkelte, men ikke alle aspektene. Han har bare lyst til å ligge i sengen sammen med henne og at alle de andre bare skal forsvinne. Mye av det handler nok om at han strever mens andre ting er holdninger.

Sjalusi oppstår hos både menn og kvinner og jeg har hatt problemer med sjalusi. Simon i teaterstykket er spesielt sjalu på en annen mann i teatergruppen som han tror Ravna har et forhold med men dette er bare fantasi.

Det var dystert for meg å se dette og det føles nokså håpløst å tenke at Simon kanskje aldri noensinne får snakke med Ravna igjen, uansett hvor mye han jobber med å løse sine utfordringer. Jeg har fri fantasi og kan lage en lykkelig oppfølger i hodet hvor Simon går i terapi og endrer seg og at de blir venner igjen men jeg vet ikke hvor sannsynlig jeg klarer å tenke at det er. For hva har de egentlig i utgangspunktet? Det er jo selvfølgelig noe man kan si om alle par og det er litt dårlig gjort å peke på to som er forelsket og si at de ikke har noe til felles.

Men det er i hvert fall tydelig at Simon ødelegger noe som kunne vært veldig annerledes og veldig vakkert. Han snyter både seg selv og Ravna fra å være lykkelige og det virker håpløst når han har et ønske om vennskap men jeg drømmer om at Simon har noe mer å by på selv om han virker tvers gjennom usympatisk og drevet av ønsket om å ha Ravna for seg selv og bare ligge i sengen med henne hele tiden. For i utgangspunktet er det vakkert at de to utvikler følelser for hverandre og selv om intimiteten deres, som så godt er skildret av skuespillerne, var ganske ubehagelig fordi han var så utrolig overkåt på henne, så er det også en naturlig del av kjærlighen. Det er bare så synd at det blir så altoppslukende at det ødelegger hele forholdet.

Teaterstykket anbefales men det er veldig tungt å absorbere.

Mother of all demos – spennende fremtidsvisjon fra 60-tallet

I dag har jeg sett deler av denne youtubevideoen:

Det er spennende å se applikasjonen som her vises og tenke på hva vi har i dag. Han sitter og planlegger dagen sin og har laget et lite strekkart på hvor han skal og hva han skal de forskjellige stedene.

I dag bruker vi kalender og kart. Noe av grunnen til at det ikke var noe kalendersystem på denne videoen kan ha sammenheng med datidens maskinklokker, for UNIX time startet ikke før 1. Januar 1970.