Råd om sosiale medier og mobil

Lenge følte jeg at sosiale medier ble et problem for meg. I dag ser jeg en dokumentar på NRK om mobiltelefonen og hvor stor makt den har over oss – hvordan alle sitter med mobil over alt, mens jeg har fått mer kontroll over dette. Av og til leser jeg nyheter, men etter at jeg bestemte meg for å være uten facebook i et halvt år så jeg at da jeg gikk inn igjen fikk ikke sosiale medier igjen den samme makten over meg.

Det snakkes om på TV i dag på denne dokumentaren om at folk er redde for å se ut som einstøinger om de ikke sitter med mobilen. Men jeg har det veldig mye bedre etter at jeg tok grep. Facebook får ikke lenger sende varsler og jeg svarer ikke om det kommer en sjelden snap. Kanskje jeg da føler meg som en einstøing av og til men jeg vil aldri i livet tilbake inn i avhengigheten av å få likerklikk eller motta og sende masse snaps. Og jeg har flere gode venner som har valgt det samme avholdet – noen til og med enda mer enn meg.

Ved å ta tak i egne bruksmønstre kan man komme til å få et bedre forhold til teknologi. Det er nok ikke bare jeg som angrer på bruk av sosiale medier og mobil. Og alle notifikasjonene har blitt omtalt på en blogg jeg leser som noe vi etter hvert kanskje bare ignorerer – om vi ikke er inne på en enorm strekk med bruk av sosiale medier og er overaktive.

Mennesker forteller på dokumentaren jeg har et øye på nå om at om mobilen ikke er i hendene vet de ikke hvor de skal plassere øynene sine. Alt de gjør dokumenteres på Snapchat.

Sosiale medier henvender seg til våre sosiale behov. Det er egentlig ganske greit å få se hva folk lager til middag eller om de er på fjelltur, eller om de klapper et dyr, men det blir til at det styrer oss mer enn vi styrer teknologien.

Ta deg en tur ut uten mobil. Ta livet tilbake. Trekk deg ut av liker-syklusen. Du trenger ikke likerklikk på alt du foretar deg. Det spiller ingen rolle hvor mange venner du har på facebook eller hvor ofte du får snaps fra gjengen eller gjengene dine. Det finnes mennesker over alt.

Noen ganger treffer jeg likesinnede som ikke går med nesen ned i telefonen. Men det er ofte mennesker fra 40 år og oppover. Jeg ber dere på min alder og yngre om å få kontroll. For jeg savner å snakke med dere.

Det ligger i mange sin mentalitet å holde seg til de kjente menneskene og alle de ukjente menneskene som sitter på cafeen, puben eller på benkene i parken blir til risikomomenter.

Min utdanning er informasjonsvitenskap som er et samfunnsvitenskaplig studie som uttaler at de fleste blir IT-konsulenter, men jeg må si at med de fagene som gjør at jeg kan tenke samfunnskritisk så vil min observasjon av hvordan de sosiale mediene påvirker oss isteden for at vi skal påvirke dem være at alt var bedre før de kom.

Sosiale medier har påført oss ekstra sosiale behov. De har ikke egentlig tilført noe. Det merker du veldig godt om du vender deg av med å bruke dem. De har satt høyere krav til hvordan vi definerer oss som vellykkede og hvordan vi opptrer i hverdagen. De har skapt et gap hvor vi skal definere hvem som er våre venner og hvem som ikke er våre venner. Vi var bedre tjent med å huske våre klassekamerater som klassekamerater og ikke som noen vi sender venneforespørsler som blir avviste.

Tidligere generasjoner kunne tenke på disse og beholde dem i minnet som noen barn eller ungdommer de lekte med mens vi i dag er nødt til å ta stilling til relasjoner som da skal ligge definert i Facebook sine databaser. Mens jeg kan tenke tilbake på en jeg har truffet i livet mitt som en positiv relasjon kan den andre parten tenke på meg som fullstendig verdiløs, eller ikke ønske mer kontakt uansett grunn.

En «vennekontrakt» som en relasjon på sett og vis er på Facebook er ikke en mulighet jeg ser på som en positiv mulighet for brukere. Det skaper mye mer fokus på ensidige vennerelasjoner hvor den ene har lyst til å være venner mens den andre ikke har lyst. Jeg er fortsatt bruker men jeg føler at desto mindre fokus Facebook og andre sosiale medier får desto mer sjanse har jeg til å være lykkelig.

Litt i strid med Maslows Behovspyramide vil jeg si at det er – på det trinnet hvor man føler at man hører til. De sosiale mediene har lagt føringer på hvem vi skal snakke med og hvem vi ikke skal snakke med. Det viste seg også etter årevis med bruk at konklusjonen min måtte være at desto mindre individ man fremstår å være desto mer vellykket er man i sosiale medier. Det er en katalog over hvor vellykket man er – ikke et forum for å diskutere. Det er vårt digitale ansikt utad – vi blir søkt opp om vi søker jobb eller skal finne noen å dele leilighet med. Og når det gjelder anerkjennelsesbehovet må man innse at man aldri kan anerkjennes som venn av alle man har hatt i livet sitt.

Mitt råd er kort og konkret: Bruk sosiale medier minst mulig. Om du er redd for å ha et dårlig bilde av deg selv på sosiale medier er det bedre å være så usynlig som mulig. Det beste valget er å begrense deltakelse til det minimale. Livet tar ikke slutt om du slutter å bruke de sosiale mediene, du får snarere bedre kontakt med deg selv. Tenk tilbake – de har ikke eksistert så lenge.

Hvordan begrepene innen IT kan være problematiske – hva er egentlig en tjeneste?

Som IT-konsulent har jeg jobbet med «tjenesteutvikling» og studiene mine var proppfulle av forskjellige bruk av ordet «tjeneste» eller engelsk «service». Senere meldte jeg meg en kort tid på en masterutdanning et annet sted enn der hvor jeg endte opp med å ta mastergrad og jeg havnet i en konflikt med noen medstudenter rundt hva en «tjeneste» var. Jeg har også sett på med interesse fordi en jeg møtte og kjente litt for lenge siden har vært involvert i noe som heter «tjenestedesign».

Men «tjenestedesign» og «tjenesteutvikling» er to helt forskjellige ting. Tjenestedesign ser på tjenester som noe en bruker av et slag interagerer mot. «Tjenesteutvikling» er egentlig semantiske tekniske tjenester. Om du bruker en app på mobilen for å sjekke været kan det være man som bruker tenker på dette som en værtjeneste. Men en tjenesteutvikler vil tenke på det som ligger bak – en semantisk tjeneste som mottar kommandoer og returnerer data.

Sjekker du været i en app for vær vil du kanskje klikke på stedet ditt og langtidsvarsel og du vil få opp en visuell representasjon av langtidsvarselet der hvor du ønsker et langtidsvarsel. Men en teknisk tjeneste benyttes gjerne i bakgrunnen. Denne tjenesten kaller man et API eller et Application Programming Interface. Det er gjerne en server som tar i mot et «kall» som du på et eller annet vis sender en forespørsel til som noe som «gi meg langtidsvarselet for Bergen fra i dag» og som returnerer strukturerte data på en eller annen form semantisk.

Det kan være en ide å utvide begrepet «tjenesteutvikler», som også kalles «back end utvikler» om man søker folk (da får man ikke misforståelsen) som «semantisk tjenesteutvikler» og å fortelle at man utvikler en semantisk tjeneste heller enn å si at man utvikler en tjeneste fra et teknisk perspektiv.

Et eksempel på en semantisk tjeneste for vær kan se slik ut om det er HTTP som er grensesnittet og dataformatet er JSON:

HTTP forespørsel kan se sånn ut: GET http://www.perandersen.no/vaer/langtid/bergen

Svaret som kommer fra den kan være litt pseudokodet og med masse rom for diskusjon avhengig av hva som skal vises til sluttbruker:

{

[{day:»monday», temperature: 16, condition: «sunny», wind: «moderate»},

{day:»tuesday», temperature:18, condition:»partly cloudy», wind:»still»]

…(og så videre)

}

Og så kan man tenke seg at en app som man gjerne også kan kalle en tjeneste men da med en brukersentrisk bruk av begrepet brukte dette til å til å hente inn rett bilde om det er en sky eller en sol og vise temperaturen og eventuelle andre ting til en sluttbruker.

Det er en utfordring for tverrfaglighet at begrepene gjerne i hvert fall for meg gjerne var en selvfølge ut fra at jeg hadde en teknisk bakgrunn mens jeg opplevde gjerne at andre parter jeg møtte hadde en sneverhet fra sin side, i hvert fall den gang jeg havnet i konflikt med noen på dette masterstudiet rundt begrepsbruken av ordet «tjeneste». Det er uansett et problem at man har semantiske tjenester som danner grunnlag for sluttbrukertjenester og derfor er det viktig å spesifisere dette. «Service design» kunne man kanskje ha kalt «end user service design» og «service development» kanskje «semantic service development» men vi må bare leve med at språket går i sine egne veier.

Tale til tekst spørring mot et API

Gratulerer med dagen folkens!

I dag er det 17. Mai 2018 og jeg tenker litt på HTTP verb og taletjenester. Vi har GET POST PUT DELETE som de gjeldende engelske verbene og vi kan oversette dem til FÅ POST OPPDATER og SLETT. Noen kan lage en taletjeneste for å spørre i HTTP og tjenesten kan lese opp oversatt XML eller JSON.

Mye arbeid har vært gjort på å gjøre API-tjenester velformede og det finnes også en del formater som ikke brukes i dag. Dagens tjenesteutviklere lager tjenester i JSON eller XML og bryr seg ikke om https://no.wikipedia.org/wiki/WSDL og SOAP. Det kan være noen lager tjenester som følger disse standardene men jeg har ikke vært borti å utvikle noe i disse formatene.

Jeg finner fremgangsmåter for forskjellige plattformer, og jeg har ikke mobilen min fra Samsung foran meg akkurat nå, men det er mulig jeg kan si VÆRET til den og den vil lese opp været hvor jeg er. Det er uansett litt interessant å fable om ting man kunne sagt bare ved å følge HTTP og da disse oversettelsene.

Man kan sette opp noen tjenester på www.etellerannetdomene.no og legge tjenester rett på domene og si til mobilen FÅ VÆR og utvikle en app som da kjører en GET (engelske HTTP-Verbet) mot www.etellerannetdomene.no/weather (husk at vær automatisk oversettes). Det begynner å bli mer avansert om man skal bruke de andre verbene til tjenester og man må vite noe om tjenesten på forhånd. Det er skrevet om tjenester for den semantiske weben men en agent som følger ideen om at man skal tilby sine tjenester i denne formen har ikke inntatt min verden i noe form.

Det er veldig mange problemstillinger som ligger i veien for at vi skal ha autonome agenter som er formet etter en åpen spesifikasjon av semantisk web-tjenester og mye ligger i incentivet bak å lage en tjeneste. Det finnes massevis av åpne data på weben og du kan gjerne lage en tjeneste som enten er betalt eller spiller av reklame hvor man syndikerer API-tjenester og blottlegger dem uten å gjøre så mye mer enn å benytte HTTP og lese opp svarene som kommer i responsen fra APIet. Men husk at i en sånn tjeneste kan du ikke se noe du har kun en talestyring og det er lett for brukeren å gjøre feil om man beveger seg lenger enn til FÅ (GET).

I en POST kan man tenke seg at man sier POST og deretter så er alt kodet informasjon enten det er XML eller JSON. I XML vil det være innhold og i JSON vil det se ut som {kode:»innhold»} eller noe sånn og datatyper er en utfordring.

Dette er egentlig et terreng som eksperter på semantisk web vet mye mer om enn meg og tankene om en «semantisk web» ligger i at folk følger standarder. Det finnes mange skjermlesere som leser opp innhold på weben og jeg tipper denne bloggen du leser nå lar seg lese av en skjermleser men jeg vet ikke for jeg har aldri prøvd en skjermleser.

Eneste jeg klarer å komme på som bruksområde for meg på eksempelet FÅ VÆR måtte være om jeg satt i bilen og kjørte eller kanskje noen andre stod på ski og hadde på seg håndfri og ville sjekke været i bakken. Kanskje man kunne sagt FÅ KALENDER. Da kan man jo tenke seg en POST KALENDER TID ATTENTRETTI TITTEL MIDDAG MED PER STED I HYTTEN som former en HTTP POST forespørsel mot for eksempel http://www.dittfirma.no/kalender med innmat i xml, siden den er fri for datatyper: <tid>18:30</tid><tittel>Middag med Per</tittel><sted>hytten</sted>

Men du kan se at datatyper spiller inn uansett, og dermed må man se nærmere på formatering uansett hva man gjør.

Og det er mulig din iPhone eller Samsung-telefon allerede kan denne jobben fra før. For min del så taster jeg inn avtaler og jeg søker etter været på skjermen. I tillegg er det ofte sprik i værtjenester.

Håper du har en fin 17. Mai, eller har hatt en fin dag i dag om du kommer til og leser på et senere tidspunkt.

Universal React – testing av Next.js

Hei folkens!

Jeg fikk med meg at det har kommet et rammeverk for universell React. Dette betyr at React blir rendret på serveren, slik at browseren har HTML å begynne med slik utgangspunktet vil være etter du har kjørt ReactDOM.render(). Du kjører rett og slett render på serveren heller enn å gjøre det i React på klientsiden slik du vil gjøre det i utgangspunktet om du lager en React app etter mange av de fremgangsmåtene du finner på nettet i dag. Dette er greit for interne applikasjoner som skal brukes av en viss brukergruppe men ikke særlig greit om du vil Google skal se noe og du lager en applikasjon til den åpne weben.

Her finner du en oppstartsguide. Jeg ser at det har kommet en bok på Leanpub om Next.js men jeg tenker jeg skal klare meg med gratis dokumentasjon.

Planen min videre er å lage en universell versjon av Smileyhash. Jeg skal vurdere om jeg skal gjøre dette open source og blogge om det. Håper det kan skaffe meg noen lesere.

Mother of all demos – spennende fremtidsvisjon fra 60-tallet

I dag har jeg sett deler av denne youtubevideoen:

Det er spennende å se applikasjonen som her vises og tenke på hva vi har i dag. Han sitter og planlegger dagen sin og har laget et lite strekkart på hvor han skal og hva han skal de forskjellige stedene.

I dag bruker vi kalender og kart. Noe av grunnen til at det ikke var noe kalendersystem på denne videoen kan ha sammenheng med datidens maskinklokker, for UNIX time startet ikke før 1. Januar 1970.