Spill, oppvekst og tverrfaglige muligheter

Jeg har tenkt mye på utdanning i det siste. Jeg tenker tilbake på barne-og ungdomsskole og jeg tenker på meg selv som barn og jeg tenker på barn som vokser opp i dag og hvordan stort sett alle barn har et forhold til spill.

Selv oppdaget jeg datamaskinen som barn, mine foreldre hadde en Apple Macintosh:

Denne prøvde jeg da jeg gikk i barnehagen. Den hadde noen spill som fulgte med. Jeg husker også at jeg laget mapper og gav dem navn og la dokumenter inni dem og sånn lærte jeg meg selve operativsystemet, uten noe kjennskap til det interne. Men mest av alt så jeg på de primitive spillene som alle var i svart hvitt.

Noen av vennene mine i barnehagen og borettslaget jeg bodde i hadde Nintendo. Jeg ønsket meg en til jul men fikk en Sega-variant istedet. Den heter Sega Master System 2 og du kan se under i videoen at dette var en temmelig billig spillmaskin men det var ypperlig leketøy for meg.

Jeg spilte en del på Alex Kidd som fulgte med. Alex kunne bokse og hoppe og gå til venstre og høyre. Han skulle helt sikkert redde en prinsesse men jeg kan ikke huske helt for det kan være det bare var Mario som skulle det. Senere i spilllet kunne han fly minihelikopter husker jeg i hvert fall. Men det var ikke mulig å lagre prosessen så jeg mener jeg begynte på nytt hver gang jeg skulle spille spillet.

Jeg spilte massevis på denne ved siden av å gå på barneskolen. Jeg husker spesielt Vinter OL 1994 på Lillehammer for da fikk jeg en kassett med et spill som var laget til lekene av mine foreldre. Jeg husker jeg spilte skiskyting, hopp og slalom og definitivt noen flere disipliner – alt så veldig primitivt ut i forhold til dagens spill og jeg hadde kun to knapper. Den ene het A og den andre het B i tillegg til piler for å styre retning.

Skiskyteren var litt spennende dynamikk på. Han gikk i sporet ved at jeg holdt en rytme i takt med spillmusikken mellom skytingene. I skytingen skulle jeg treffe blinkene ved å styre et plusstegn inn og trykke A når plusstegnet var over blinken men plusstegnet beveget seg også av seg selv (fordi skiskyteren hadde problemer med pust antagelig) derfor var det utfordrende å treffe. Jeg ble ganske god og vant vel i de fleste eller alle disipliner etter en stund.

På skolen var det noen gamle datamaskiner og vi hadde også en datamaskin i klasserommet. Det er ikke nytt at man satser på «EDB» i grunnskolen. Det er her jeg kommer over på utdanning. IT i skolen har vært mye snakk om i media og jeg snakker av og til med foreldre men jeg kjenner lite til hvordan ståa er. Jeg har fått med meg at på et visst nivå skal barna ha en bærbar maskin men jeg vet ikke hva de bruker dem til.

Jeg husker at det var vanlig at studenter, spesielt på mitt studie, hadde med seg laptop på forelesning og det hendte at jeg så på andres skjermer at man satt og drev med noe helt annet – for eksempel spill. Jeg har tenkt mye på utvikling av spill men spilling i seg selv sees ofte på som noe negativt. Det kan i hvert fall bli for mye og da sliter man med dataspillavhengighet.

Selv får jeg følelsen at jeg ikke får gjort noe om jeg spiller, men jeg ser på det som en sosial aktivitet. Jeg deltar gjerne på spillkvelder men jeg har blitt kritisk til innholdet i spillene. Jeg ser også på kurs i spillutvikling men jeg føler helst at det kunne være en positiv og kanskje nyttig ting for barna å få lov å lage spill.

Hva om barne- og ungdomsskoleelever kunne hatt et slags prosjektarbeid i å lage spill? Det er utrolig mange varianter av spill. Jeg ser på 2d. Spillene jeg spilte i barndommen var 2d. Spillutviklingen har forskjellige aspekter av kunnskap og ferdigheter som må til for å få til et resultat. Jeg tenker på sidescrollere som overkommelige for barn og ungdom. Noen av barna er flinke til å tegne eller ønsker å tegne.

Om barna eller ungdommene skulle lage spill, kunne man ha skrevet et spilldesigndokument i språktimer (litt usikker på om det skulle være engelsktimer eller norsktimer – fordel om det er i engelsktimene for jeg tenker at man trenger et grunnlag av engelsk fordi alle rammeverkene er skrevet på engelsk) man kunne brukt tegning, form og farge (om faget fortsatt eksisterer – det var et ungdomsskolefag jeg hadde) til å lage tegninger man skal bruke i spillet og selve programmeringen (variabler, metoder/funksjoner – avhengig av språk) kunne vært noe å introdusere i matematikk. Lyder og musikk finnes det også et fag for og det er musikkundervisning. Dette ser glimrende ut for ungdomsskolen slik jeg kjenner den.

Deretter kunne man på et vis koordinere at barna fikk laget sine sidescrollere i 2d med den dynamikken og de utfordringene barna ønsket å skape selv – basert på sine spilldokumenter.

  1. Skrive en forklaring av spillet
  2. Designe spillelementer visuelt (tegninger som scannes og bearbeides litt (transparente områder)
  3. Lyder og bakgrunnsmusikk taes opp
  4. Spillet programmeres i et rammeverk som passer (organisatorisk beslutning – kan koste noe).

Dermed har barna muligheten til å skape sin egen historie. Jeg er overbevist om at barn kan lage sidescrollere med hjelp fra voksne. Det kunne jo være et valgfag. Jeg tok moped som valgfag på ungdomsskolen. Det var kjekt det men hva om noen hadde spillutvikling som alternativ? Om da ikke alle skulle få muligheten.

Takk for at du leser mine tanker.