Råd om sosiale medier og mobil

Lenge følte jeg at sosiale medier ble et problem for meg. I dag ser jeg en dokumentar på NRK om mobiltelefonen og hvor stor makt den har over oss – hvordan alle sitter med mobil over alt, mens jeg har fått mer kontroll over dette. Av og til leser jeg nyheter, men etter at jeg bestemte meg for å være uten facebook i et halvt år så jeg at da jeg gikk inn igjen fikk ikke sosiale medier igjen den samme makten over meg.

Det snakkes om på TV i dag på denne dokumentaren om at folk er redde for å se ut som einstøinger om de ikke sitter med mobilen. Men jeg har det veldig mye bedre etter at jeg tok grep. Facebook får ikke lenger sende varsler og jeg svarer ikke om det kommer en sjelden snap. Kanskje jeg da føler meg som en einstøing av og til men jeg vil aldri i livet tilbake inn i avhengigheten av å få likerklikk eller motta og sende masse snaps. Og jeg har flere gode venner som har valgt det samme avholdet – noen til og med enda mer enn meg.

Ved å ta tak i egne bruksmønstre kan man komme til å få et bedre forhold til teknologi. Det er nok ikke bare jeg som angrer på bruk av sosiale medier og mobil. Og alle notifikasjonene har blitt omtalt på en blogg jeg leser som noe vi etter hvert kanskje bare ignorerer – om vi ikke er inne på en enorm strekk med bruk av sosiale medier og er overaktive.

Mennesker forteller på dokumentaren jeg har et øye på nå om at om mobilen ikke er i hendene vet de ikke hvor de skal plassere øynene sine. Alt de gjør dokumenteres på Snapchat.

Sosiale medier henvender seg til våre sosiale behov. Det er egentlig ganske greit å få se hva folk lager til middag eller om de er på fjelltur, eller om de klapper et dyr, men det blir til at det styrer oss mer enn vi styrer teknologien.

Ta deg en tur ut uten mobil. Ta livet tilbake. Trekk deg ut av liker-syklusen. Du trenger ikke likerklikk på alt du foretar deg. Det spiller ingen rolle hvor mange venner du har på facebook eller hvor ofte du får snaps fra gjengen eller gjengene dine. Det finnes mennesker over alt.

Noen ganger treffer jeg likesinnede som ikke går med nesen ned i telefonen. Men det er ofte mennesker fra 40 år og oppover. Jeg ber dere på min alder og yngre om å få kontroll. For jeg savner å snakke med dere.

Det ligger i mange sin mentalitet å holde seg til de kjente menneskene og alle de ukjente menneskene som sitter på cafeen, puben eller på benkene i parken blir til risikomomenter.

Min utdanning er informasjonsvitenskap som er et samfunnsvitenskaplig studie som uttaler at de fleste blir IT-konsulenter, men jeg må si at med de fagene som gjør at jeg kan tenke samfunnskritisk så vil min observasjon av hvordan de sosiale mediene påvirker oss isteden for at vi skal påvirke dem være at alt var bedre før de kom.

Sosiale medier har påført oss ekstra sosiale behov. De har ikke egentlig tilført noe. Det merker du veldig godt om du vender deg av med å bruke dem. De har satt høyere krav til hvordan vi definerer oss som vellykkede og hvordan vi opptrer i hverdagen. De har skapt et gap hvor vi skal definere hvem som er våre venner og hvem som ikke er våre venner. Vi var bedre tjent med å huske våre klassekamerater som klassekamerater og ikke som noen vi sender venneforespørsler som blir avviste.

Tidligere generasjoner kunne tenke på disse og beholde dem i minnet som noen barn eller ungdommer de lekte med mens vi i dag er nødt til å ta stilling til relasjoner som da skal ligge definert i Facebook sine databaser. Mens jeg kan tenke tilbake på en jeg har truffet i livet mitt som en positiv relasjon kan den andre parten tenke på meg som fullstendig verdiløs, eller ikke ønske mer kontakt uansett grunn.

En «vennekontrakt» som en relasjon på sett og vis er på Facebook er ikke en mulighet jeg ser på som en positiv mulighet for brukere. Det skaper mye mer fokus på ensidige vennerelasjoner hvor den ene har lyst til å være venner mens den andre ikke har lyst. Jeg er fortsatt bruker men jeg føler at desto mindre fokus Facebook og andre sosiale medier får desto mer sjanse har jeg til å være lykkelig.

Litt i strid med Maslows Behovspyramide vil jeg si at det er – på det trinnet hvor man føler at man hører til. De sosiale mediene har lagt føringer på hvem vi skal snakke med og hvem vi ikke skal snakke med. Det viste seg også etter årevis med bruk at konklusjonen min måtte være at desto mindre individ man fremstår å være desto mer vellykket er man i sosiale medier. Det er en katalog over hvor vellykket man er – ikke et forum for å diskutere. Det er vårt digitale ansikt utad – vi blir søkt opp om vi søker jobb eller skal finne noen å dele leilighet med. Og når det gjelder anerkjennelsesbehovet må man innse at man aldri kan anerkjennes som venn av alle man har hatt i livet sitt.

Mitt råd er kort og konkret: Bruk sosiale medier minst mulig. Om du er redd for å ha et dårlig bilde av deg selv på sosiale medier er det bedre å være så usynlig som mulig. Det beste valget er å begrense deltakelse til det minimale. Livet tar ikke slutt om du slutter å bruke de sosiale mediene, du får snarere bedre kontakt med deg selv. Tenk tilbake – de har ikke eksistert så lenge.

Nettvett og facebook

Jeg har vært en langvarig bruker av Facebook og jeg begynte å bruke Facebook i 2007. Som informasjonsviter burde jeg være i stand til å skrive en bok om Facebook og andre sosiale nettverk opp mot nettvett. Kanskje jeg kan se om et forlag er interessert i å la meg skrive?

Jeg tenker at jeg har gjort mange feil i sosiale medier selv, og sosiale medier er ofte i nyhetene og mange har sikkert forsøkt å lage guider for hvordan man opptrer på sosiale medier.

Min egen historie er at jeg først ble medlem, senere slettet kontoen min og laget en ny for ikke så lenge siden. Jeg har aldri hatt flere kontoer men en gang laget jeg en konto for kjæledyret til mine foreldre. Det mener jeg er i mot Facebook sine regler.

Jeg har tenkt mye på hva jeg syns om Facebook, og etter Mark Zuckerberg talte i kongressen ble jeg mer overbevist om at Zuckerberg i all hovedsak kan betegnes som en filantrop i det at han var drevet av at han ønsket å gjøre noe bra.

Facebook har stått ovenfor mange problemstillinger og fortsatt opplever jeg problemer ved for eksempel at det står at jeg har sendt et «wink» når jeg ikke har gjort det i chat. Noen ganger tror jeg at jeg chatter men egentlig ligger det helt åpent og jeg sitter i bildekommentar.

Ja, jeg kunne skrevet en idiots guide til Facebook. Vi får se for jeg skifter planer hele tiden. I tillegg er det kanskje dumt å blottlegge seg men jeg er sikker på at jeg er bedre til å bruke sosiale medier enn jeg var før i tiden.

Første innlegg på norsk hvor jeg snakker litt om Facebook fra mitt synspunkt

Jeg har bestemt meg for å bytte språk på domenet mitt til norsk. Da kan jeg kanskje nå et publikum hvor jeg tidligere har blogget i et intet hvor ingen har lest særlig mye for jeg har ikke fått en eneste seriøs kommentar.

Jeg er masterutdannet innen Informasjonsvitenskap fra Universitetet i Bergen. Etter mastergrad var fullført begynte jeg å jobbe i Oslo som IT-konsulent og dette var en fin tid men jeg bestemte meg for å si opp jobben i forbindelse med at jeg var litt lei av stillingen. Jeg er på utkikk etter ny jobb og veldig åpen for hva jeg skal kunne drive med men håper jeg får en jobb som er relevant for utdannelsen.

For den som ikke vet hva en informasjonsviter gjør så kan jeg fortelle at utdanningen har vært mye sentrert rundt programvareutvikling og ikt generelt. Jeg ser etter jobber som programmerer eller utvikler men lurer litt på om jeg kunne passet i en annen jobb. Jeg har for eksempel jobbet mye med brukerstøtte under utdanningen og kontakt med kunder per telefon og epost er noe jeg kunne ha trivdes med.

Tidligere på bloggen har jeg blant annet vist et privat prosjekt basert på en «Twitter-integrasjon» uten at dette har skaffet meg noe ny jobb. Det var fint å være uten jobb i begynnelsen men nå føler jeg at jeg har lyst på en hverdag hvor jeg gjør noe som føles nyttig. Jeg tror jeg skal fortsette å skrive og ser for meg mange emner jeg kan blogge om fremover. Det skjer mye og i media omtales mye jeg kan kommentere.

Jeg har tidligere skrevet om «trolling» på engelsk. Selv har jeg vært dårlig på å takle Facebook som et samfunnsfenomen og omtrent sluttet å bruke det. Facebook driver mange konflikter enten det er trolling, trusler eller sjikane som er i senter og sist uke gikk justisminister Sylvi Listhaug av etter at hun hadde postet et bilde og en kommentar som ble oppfattet som krenkende etter terroraksjonen 22. Juli 2011 på Utøya.

Jeg selv har brukt Facebook ganske ukritisk i perioder og har hatt uheldige mønstre. Det var aldri noe fasit på hvordan man skulle bruke sin Facebook-konto og Facebook utviklet seg etter hvert som vi brukte det. I dag bruker jeg det omtrent ikke i det hele tatt og føler ikke noe tilknytning til nettstedet. Jeg har en profil og jeg mener det kun ligger ett bilde der og det er mitt profilbilde.

Fra helt i begynnelsen da jeg ble medlem i 2007 til jeg slettet kontoen min i 2017 har jeg postet utallige statuser jeg angrer på, jeg har dannet avstand til mennesker jeg helst ville vært gode venner med og jeg har brukt funksjonaliteter på helt feil vis. Jeg er ikke alene. Noen av feilene har ført til at Facebook har blitt utbedret med tanke på funksjonalitet men i dag er mitt bruksmønster sånn at om jeg i det hele tatt sjekker facebook så er det sjelden jeg trykker på like eller kommenterer noe for jeg syns det er en utrolig sårbar ting å gjøre.

Jeg ser at mange som fortsatt ivrig deler i sosiale medier har flyttet seg over på Instagram, som også er eid av Facebook. Det er interessant å se gamle kjente fra skoletiden legge ut bilder av seg selv på reise eller på fjellet for jeg husker jo dem godt men det er lenge siden jeg har delt et bilde selv.

Jeg tror sosiale medier har truffet et behov vi mennesker har for å vise vår egen selvrealisering. Jeg tenker selv på at jeg har postet bilder av meg selv sammen med kjendiser eller foran kjente bygninger og ser mange som gjør det samme. Det minner meg på Maslow sin behovspyramide hvor status er noe vi trenger før vi kan oppnå selvrealisering. Jeg har alltid tenkt på at selvrealiseringen er noe som kunne være å bestige et fjell men her har altså bildet og statusen ved å bestige fjellet blitt grunnen til at vi deler. De sosiale mediene appelerer til vårt statusbehov og kvantifiserer veldig i form av at man kan telle hvor mange som liker, hvor mange som følger og så videre.

I likhet med dette kan jeg i min verden hvor jeg har denne bloggen tenke at jeg ikke mottar en eneste seriøs kommentar og derivere min sosiale person ut av dette. Jeg har ikke noe følgerskare men da jeg var i et forhold fikk jeg veldig mye likerklikk basert på poster som handlet om meg og mitt forhold på Facebook. Etter jeg slettet det og begynte på nytt igjen så hadde jeg aldri nok interesse. Jeg syns egentlig tiden med Facebook har vært veldig skremmende og det å leve i en verden hvor man poster noe og så venter på likes har vært sårbart.

Sist bloggpost jeg skrev skrev jeg på engelsk om trolling. Det er utrolig hvor mye personangrep som gjøres på Facebook. Det var ikke før jeg begynte å bruke LinkedIn at jeg fikk mer konkrete synspunkter på bruk av sosiale medier for mange spesialiserer seg på å være rådgivere men mitt råd får være: Gjør så lite som mulig på Facebook. Alle ser alt der inne og det du opplever som vanvittig morsomt klokken 4 om natten er en katastrofe i andres øyne neste dag. Egentlig burde vi ha brydd oss litt mindre om Facebook men jeg tror etter alt som har vært i media hvor det også blir straffesaker av feil bruk at mitt råd syns jeg er ganske godt.

Blogglistenhits